søndag 5. september 2010

Bjørnemøte!




Gjennom alle turene mine i Finnskogen,har jeg alltid lurt på hvem andre enn meg,foruten utallige elg og bærplukkere, som lusker rundt mellom disse granleggene, her inne ved svenskegrensen.

Finnskogen har for folk flest,meg selv inkludert, alltid stått som et mystisk og spennende område.Med sine langstrakte myrer,krokete grantrær og utallige småtjern og bekker,er dette et sted,der man kan møte på både tusser og troll,elg,tiur,ja og kanskje til og med rovdyr.-

Rovdyr ja,de er her ute de og.Det er bare det at de sjelden, eller aldri blir sett av folk.På tross av dette hører vi hele tiden om rovdyr,da de støtt og stadig blir omtalt i media,og gjerne med et negativt fortegn.Aviser,som kun er ute etter bra opplag,slår opp store artikler om bla.mosjonister,turgåere og bærplukkere,som har hatt et dramatisk møte med et olmt beist.Dette skaper selvsagt frykt og hysteri,og bidrar til at rovdyr blir stilt i et heller dårlig lys.

mennesker, som bruker mye av sin tid ute i naturen, har gjerne et mer avslappet forhold til de såkalte villdyra,og synes kanskje at det piffer opp naturopplevelsen og helhetsinntrykket,bare det å vite at det kanskje labber en ulv,eller en bjørn rundt i villmarka i nærheten.
Dette er i hvertfall hva jeg alltid har følt.

Et møte med ett av rovdyra,har for meg,kun vært en tanke,eller en fantasi,som har vært dypt nedgravd i underbevisstheten,og som bare har blitt hentet fram en sen kveld rundt tyribålet.Å møte, og å få se et rovdyr, har med andre ord, virket så fjernt og konsistensløst,at jeg egentlig ikke har ofret det hele noen særlige tanker.

Det vil si inntil i dag.
Vi kjørte nedover en skogsbilvei,som går gjennom noen av de mest øde områdene av Finnskogen.Slitne etter en hel dag med gåing og jakt i stekende sol,var vi ikke særlig opplagte,men heller ganske sløve,da bilen rullet bortover veien,med kurs mot Elverum.På tross av dette,kunne vi ikke unngå å legge merke til den flotte naturen,som omga veien.Sola stod lavt på himmelen,og kastet lys på tretoppene,og skogen speilet seg i de blikkstille tjernene.

Plutselig kunne vi se en stor,mørk siluett,lenger oppe, ved veikanten.Sikkert bare en elg,trodde vi,men etter noen sekunder slo det oss at det var noe mer uvanlig enn som så.Plutselig fikk skikkelsen øye på oss,og etter ett par voldsomme byks,forsvant den tilbake til det grønne havet,som den hadde kommet ut av.
Dette var jo ikke til å ta feil av!Vi hadde vært så heldige å få se en ordentlig rugg av en bjørn!
Hadde vi ennå vært i Canada,eller Russland,hadde ikke dette vært noen "stor hendelse",men å se en ekte,levende,vill bjørn,her i Finnskogen,kun noen minutters kjøretur fra heimen,ja det er enorm,ja,kanskje til og med den ultimate naturopplevelsen.
Vi ble alle sittende å måpe i flere sekunder,før vi til slutt brøt ut i en voldsom latter,sikkert utløst av adrenalinkicket,som vi hadde fått av å se dette utrolige dyret på nært hold.

I ettertid,føler jeg meg utrolig heldig og beæret,over å være en av de ytterst få,som har opplevd dette,og håper også at vi ,gjennom en bedre rovdyrpolitikk,og ikke minst bedre forståelse for disse dyrene, blant folk flest, også i framtiden har plass til rovdyr i skogene våre,slik at vi fortsatt,på tross av usansynligheten, har muligheten til å møte en bjørn,ulv,jerv eller gaupe,når vi er ute i naturen.For meg er kun nærværet av dem nok til å kjempe for å beholde dem her i vår fauna.